Åååå, jeg har verdens beste mamma!! I dag er jeg hjemme i halden, og det er andre gang jeg har hatt tid til det dette halvåret og får ikke noe mer tid før jul. MEN: da jeg kom til halden i går fikk jeg masse gave-ting av mamma. Jeg fikk 5 vesker fra Kroacia, et lite hjertesmykke i hvitt gull, ny boblejakke og en ferdig pakkekalender til advent :) hihihi.. Det er
koselig å komme hjem til gaver og nystekt quiche lorraine :D
















Veske 1


Veske 2 & 3

Veske 4



Veske 5

Jeg har innsett mitt største problem når det gjelder forhold. Kanskje har jeg visst det underbevisst hele tiden, men det slo meg som et sjokk nettopp nå når jeg prøvde å sove. Jeg har kun to forhold i mitt 20 år gamle liv å referere til, så jeg beklager om dette føles som utlevering. Mitt første forhold var idyllisk og en mer hengiven person skal man lete lenge etter, mitt andre forhold var mer casual, der fantes ikke store ord og store følelser. Kanskje en smule bedagelig. Så for å referere til spørsmålet i "finne en middelvei", nemlig: "vil jeg bare være ulykkelig?", så vil svaret faktisk være "Ja". For mitt problem er nemlig at om det blir for intenst og for bra, så trekker jeg meg ut. Jeg er redd for at noen skal bli så glad i meg at jeg blir for bundet. Forhold er ikke noe problem for meg, så lenge jeg har i baktanken at personen jeg er med ikke egentlig ville bli for knust om jeg skulle trekke meg ut av det, eller motsatt, at jeg ikke skulle bli for såret om den andre personen skulle "dumpe" meg. Det høres sært ut, selv når jeg skriver dette, men jeg tror faktisk det er sant. Jeg vil helst plasere meg i et sikkert sted, hvor jeg slipper å føle for sterkt, bare akkurat sterkt nok. I skrivende stund sitter jeg igjen med et savn etter den ærlige, fullkomne hengivenheten. Tryggheten på at ingenting er feil. Desverre løp jeg da den ble for intens. Men man lærer av sine feil. Forhåpentligvis! Nå prøver jeg å sove igjen. Måtte bare få dette ut!

En ydmyk beklagelse...

Leaning against the wall...
Originally uploaded by colakork.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette eller om jeg egentlig tør å poste det i det hele tatt. Men jeg tror jeg sørger over gamle synder og det har jeg gjort så alt for mange ganger at nå tror jeg nesten det må ut med fare for å bli ydmyket, skriver jeg dette nå. Og den det gjelder vet hvem det er. Denne isfronten jeg har skapt imellom oss er noe som stadig tynger meg. Hver gang jeg leser bloggen din får jeg et smil om munnen for den nydelige personen jeg engang kjente. Så svir det litt da det slår meg at personen ikke vil ha noe som helst med meg å gjøre. Sikkert samme følelse som du fikk da jeg ikke svarte på telefonene da du ringte og gjorde ufattelig masse barnslige andre ting. Ofte skammer jeg meg som en hund på alle de umenneskelige måtene jeg ydmyket deg på. Jeg tror ikke engang jeg var klar over hvor dypt jeg ydmyket deg heller, som egentlig er det verste. Men jeg lider fortsatt av det, om det får deg til å føle deg litt bedre. Selvom jeg oppførte meg som et totalt rasshøl, så sluttet jeg _aldri_ å bry meg eller bekymre meg. Så ofte jeg var redd for at du skulle gjøre deg noe, men jeg kunne ikke komme for du hatet meg, og det forstod jeg. Det var meg derfor en trygghet at du hadde min venninne til samtale. For ingenting jeg sa kunne få deg til å tro meg, og det forstod jeg også. Med dette ber jeg ikke om at du skal glemme alt og bli bestevennen min, men kanskje om at du skal tro meg at jeg tenker på det som skjedde veldig ofte og at jeg beklager på det dypeste, og håper du i framtiden kan tilgi meg, eller i det minste om våpenhvile. Jeg så deg en gang på konsert, jeg vet ikke om du så meg, jeg var redd, så jeg gjemte meg. Jeg var redd hva som skulle skje om du så meg. Dessuten var jeg skamfull over alt som hadde skjedd som ikke hadde behøvd å skje om jeg hadde håndtert situasjonen som et normalt menneske. Uansett vil jeg at du skal vite at jeg kun minnes deg som den personen jeg kjente før det hele skjedde. Smykket jeg fikk er fortsatt noe av det kjæreste jeg eier. Jeg skriver dette i håp om at det ikke ender i full ydmykelse og at du tar det inn og tror på det. Du trenger ikke på noen måte respondere. Bare vit at du fortsatt er i mine tanker og at jeg var dum som ikke gav deg den sjansen du fortjente, for jeg fortjente den virkelig ikke. Du er unik, måtte du finne lykken i alle dine drømmer...

Ydmyk hilsen

Wait a minute mister postman!

Wait a minute mister postman!
Originally uploaded by colakork.

Jeg vil ha post! Jeg vil ha brev! Jeg vil ha svar på søknadene for skole. Jeg vil planlegge. Jeg vil ha ro. Jeg vil ha action! HJELP! Jeg freaker litt her. Jeg misliker å ikke vite ting. Jeg vil inn på staffeldts! *puste inn i papirpose^*

Säng säng säng... sova sova sova!!

There is still hope...
Originally uploaded by colakork.

Jeg vil ha en seng, en stoooor seng, ehm, en bred seng i hvertfall. Senga jeg sover på nå er ikke stor og ikke er den behagelig heller. Men jeg må bare forsone meg med tanken at jeg ikke får meg stor seng, for det får jeg aldri i verden plass til nå jeg skal flytte. Jeg har alt for mange ting også, så når jeg flytter til høsten så skal ikke halvparten tilbake igjen engang. Da skal jeg kaste all shiten jeg har :P Så mye "kjekt å ha"-ting. Men sannheten er jo som sagt at de er ikke kjekke å ha, de bare opptar plass. Og om jeg noengang skulle trenge en eller annen duppeditt, så vet jeg søren ikke hvor den er hen og rett etter jeg har kjøpt en ny en, så finner jeg den vel ironisk nok. Nei, ting er til for og kastes! 3 plastsekker med klær er allerede shippet til fretex. så nå gjenstår det å snart gå igjennom alle pappesekene som står pent og pyntelig under trappen i barndomshjemmet! :S *grøss* I'm diving in. I may never come back!

Finne middelveien...

Outdoor lamp...
Originally uploaded by colakork.

Min første kjæreste fikk jeg da jeg var 17 år gammel. I ettertid var han kanskje den mest kjærlige av de jeg har hatt. Han sluttet i deltidsjobben sin for at vi skulle ha mer tid til hverandre. Han var gavmild og god og flink til å overøse meg med komplimenter. Han var høflig og svigemors drøm. Takket for maten og viste at han nøt den. Han la aldri noe bevisst press på meg og vi kranglet aldri. Det er klart at man ikke får et slikt problem i løpet av et forhold på 4 mnd, men allikevel var det ingenting å utsette på tiden vi var sammen. Min andre kjæreste var nesten rake motsettningen. Jeg husker kun en gang han komplimenterte noe ved meg, jobben kom alltid først og jeg måtte pent streve med å finne plass til meg selv i timeplanen hans. Pengene satt ikke så løst hos ham og vi kranglet mer enn Gud og værmann. Allikevel var vi sammen i ett og et halvt år. I disse dager sitter jeg igjen og lurer på om jeg faktisk ville meg selv vondt. Hvorfor ville jeg så gjerne at det dødsdømte forholdet skulle vare og hvorfor gav jeg ikke mitt første forhold en sjanse. I dag har jeg ingen følelser av anger i forhold til noen av forholdene, men allikevel undres jeg av min egen mangel på logikk. Ville jeg bare være ulykkelig?

I am not a pretty girl...

Man pakker, og vasker og guuuuuud man er lei. Det er så gørr kjedelig! Men men, man blir vel ferdig etterhvert. Jeg har pakket 6 avfallssekker med klær. Jeg _ante_ ikke at jeg hadde så mange klær engang. 6 bananesker er pakket med bøker, cd'er og kjeler. Nå gjenstår resten av kjøkkentingene og badet, så skal man fram med støvsugeren og salmiakkflaska og muligens litt ovnsrens. I morgen er det siste dagen jeg skal vise mitt ansikt på Meny Røa, og da skal jeg gå utenfor, stoppe på trappen klokken 4 etter de siste åtte timene jobb og si "jippi" stille for meg selv! ;) Så blir det sommerferie en måned for meg også!! :D Så er det kundebehandler for tele2 i et par måneder, så er jeg rik i ca 3 uker, og så er det fattig student-tilværelse på meg også. Jeg kan ikke hjelpe for å bekymre meg for pappa. Han har vondt i hodet, noe som i seg selv ikke er noe fareskudd. Men når pappa som har hatt vondt i hodet mer enn gjennomsnittspersonen sier at det ikke er vanlig vondt i hodet, eller midgrene, da blinker varsellampa. Pappa har aldri vært typen som klager unødvendig eller lider av hypokondri. Han har fått tatt en CT, så jeg håper legen kommer med noe svar så jeg slipper å tenke på alle ting det kan være! Men lillemor er bekymret for farsgubben, det er hun. Det har hun alltid vært.