Tankemylder…

Saturday, February 4th, 2006

Å være et par består mesteparten å være sammen om det hverdagslige. At man har tid med hverandre, tid med venner, tid med familie og tid med seg selv. En er nødt til å være likeverdige. Dette betyr ikke å være likegyldige. Jeg husker du konstant rettet på meg, sa hva jeg gjorde feil og hvorfor det var feil. Metodene mine fungerte fint helt til du kom å sa de var feil. Jeg er sånn og har alltid vært sånn.

Hvorfor sa du ikke at du elsket meg hvis du elsket meg. Hvorfor måtte jeg vente i ett år før du sa det i natten? Tok det så lang tid å lære å elske meg? Dette er ingen prolog om hvor dårlig du behandlet meg. For det gjorde du ikke. Tvert i mot! Du var alltid god og snill mot meg. Dette er snarer et tankemylder om hva jeg har lært.

Jeg har lært at når de store ordene kommer etter et ett år langt forhold, så er det nesten bare som en følelse av at dette var forventet av deg. Etter et år følte jeg meg mer som en tilfeldig eiendom til bruk når sjelen trengte litt ømhet og nærhet. Men jeg er og var ingen intelligent dukke. Jeg ville bare se det som ikke trengte å sies i dine handlinger. Bli holdt når ting ikke gikk så bra. At du skulle forstå når ting opptok hele mitt følelsesliv. Jeg husker du sa du forstod at jeg følte at jeg elsket deg mer enn du elsket meg. Det gjorde vondt, skikkelig vondt. Jeg ville ha den kjærligheten hvor jeg slapp sitte i usikkerhet og spørre de spørsmålene jeg egentlig ikke turte høre svaret på.

Jeg ble lei av å mase, jeg ble lei av å hinte. Er det egentlig så vanskelig å si at du gleder deg til å se meg igjen eller at du ønsker jeg var der? Ikke si du hadde mye å gjøre eller at tankene dine var på noe annet. Hadde du elsket meg, så hadde savnet etter å se meg gjennomboret alle dine andre tanker. Det er greit nå. Jeg er ikke bitter. På ingen måte. Hver dag du ikke tok initiativ til å se meg forsvant bit etter bit av kjærlighet til deg. Selvfølgelig er jeg glad i deg! Ikke tro noe annet. Bare ikke på den måten. På den måten som gjennomboret meg, som spiste meg levende når du var borte. Jeg ville bare du skulle elske meg på den måten som jeg elsket deg. Du sa det etter ett år; at du elsket meg. Jeg ville tro deg, SOM jeg ville tro deg. Men det du så sjelden gjorde, motbeviste meg. Jeg innbilte meg en periode at det var sant, men jeg gikk alltid med denne usikkerheten over ditt følelsesliv. Det var som du alltid skjulte noe annet i ditt hjerte. Noe du aldri kom over.

Ja, jeg tror du var glad i meg. Visst var du det. Likevel; den dagen jeg endte vårt forhold og du brast. Så følte jeg det var noe annet som brast enn ditt hjerte. Du sa du hadde kjent det på kroppen. Du var forberedt. Men noe brast og jeg tror det var en liten del av ditt hjerte, litt av selvtilliten og litt det ankeret i livet ditt, som jeg var. Jeg er forevig takknemmelig for din kjærlighet og hva du lærte meg på veien. Jeg ønsker deg all glede og kjærlighet i framtiden. Fortell meg når du finner den jenta som du kan gi ditt alt til! Du kan alltid snakke med meg om _alt_, Vit det og ta meg på mitt ord. Jeg er her, på den rette måten. Din venn