Finne middelveien...

Outdoor lamp...
Originally uploaded by colakork.

Min første kjæreste fikk jeg da jeg var 17 år gammel. I ettertid var han kanskje den mest kjærlige av de jeg har hatt. Han sluttet i deltidsjobben sin for at vi skulle ha mer tid til hverandre. Han var gavmild og god og flink til å overøse meg med komplimenter. Han var høflig og svigemors drøm. Takket for maten og viste at han nøt den. Han la aldri noe bevisst press på meg og vi kranglet aldri. Det er klart at man ikke får et slikt problem i løpet av et forhold på 4 mnd, men allikevel var det ingenting å utsette på tiden vi var sammen. Min andre kjæreste var nesten rake motsettningen. Jeg husker kun en gang han komplimenterte noe ved meg, jobben kom alltid først og jeg måtte pent streve med å finne plass til meg selv i timeplanen hans. Pengene satt ikke så løst hos ham og vi kranglet mer enn Gud og værmann. Allikevel var vi sammen i ett og et halvt år. I disse dager sitter jeg igjen og lurer på om jeg faktisk ville meg selv vondt. Hvorfor ville jeg så gjerne at det dødsdømte forholdet skulle vare og hvorfor gav jeg ikke mitt første forhold en sjanse. I dag har jeg ingen følelser av anger i forhold til noen av forholdene, men allikevel undres jeg av min egen mangel på logikk. Ville jeg bare være ulykkelig?