En ydmyk beklagelse...

Leaning against the wall...
Originally uploaded by colakork.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette eller om jeg egentlig tør å poste det i det hele tatt. Men jeg tror jeg sørger over gamle synder og det har jeg gjort så alt for mange ganger at nå tror jeg nesten det må ut med fare for å bli ydmyket, skriver jeg dette nå. Og den det gjelder vet hvem det er. Denne isfronten jeg har skapt imellom oss er noe som stadig tynger meg. Hver gang jeg leser bloggen din får jeg et smil om munnen for den nydelige personen jeg engang kjente. Så svir det litt da det slår meg at personen ikke vil ha noe som helst med meg å gjøre. Sikkert samme følelse som du fikk da jeg ikke svarte på telefonene da du ringte og gjorde ufattelig masse barnslige andre ting. Ofte skammer jeg meg som en hund på alle de umenneskelige måtene jeg ydmyket deg på. Jeg tror ikke engang jeg var klar over hvor dypt jeg ydmyket deg heller, som egentlig er det verste. Men jeg lider fortsatt av det, om det får deg til å føle deg litt bedre. Selvom jeg oppførte meg som et totalt rasshøl, så sluttet jeg _aldri_ å bry meg eller bekymre meg. Så ofte jeg var redd for at du skulle gjøre deg noe, men jeg kunne ikke komme for du hatet meg, og det forstod jeg. Det var meg derfor en trygghet at du hadde min venninne til samtale. For ingenting jeg sa kunne få deg til å tro meg, og det forstod jeg også. Med dette ber jeg ikke om at du skal glemme alt og bli bestevennen min, men kanskje om at du skal tro meg at jeg tenker på det som skjedde veldig ofte og at jeg beklager på det dypeste, og håper du i framtiden kan tilgi meg, eller i det minste om våpenhvile. Jeg så deg en gang på konsert, jeg vet ikke om du så meg, jeg var redd, så jeg gjemte meg. Jeg var redd hva som skulle skje om du så meg. Dessuten var jeg skamfull over alt som hadde skjedd som ikke hadde behøvd å skje om jeg hadde håndtert situasjonen som et normalt menneske. Uansett vil jeg at du skal vite at jeg kun minnes deg som den personen jeg kjente før det hele skjedde. Smykket jeg fikk er fortsatt noe av det kjæreste jeg eier. Jeg skriver dette i håp om at det ikke ender i full ydmykelse og at du tar det inn og tror på det. Du trenger ikke på noen måte respondere. Bare vit at du fortsatt er i mine tanker og at jeg var dum som ikke gav deg den sjansen du fortjente, for jeg fortjente den virkelig ikke. Du er unik, måtte du finne lykken i alle dine drømmer...

Ydmyk hilsen