Jag är sådär korkig!

2006-11-07T12:26:00.000+01:00

Åååå, jeg har verdens beste mamma!! I dag er jeg hjemme i halden, og det er andre gang jeg har hatt tid til det dette halvåret og får ikke noe mer tid før jul. MEN: da jeg kom til halden i går fikk jeg masse gave-ting av mamma. Jeg fikk 5 vesker fra Kroacia, et lite hjertesmykke i hvitt gull, ny boblejakke og en ferdig pakkekalender til advent :) hihihi.. Det er
koselig å komme hjem til gaver og nystekt quiche lorraine :D

Veske 1

Veske 2 & 3

Veske 4

Veske 5

2006-07-12T04:13:00.000+02:00

Jeg har innsett mitt største problem når det gjelder forhold. Kanskje har jeg visst det underbevisst hele tiden, men det slo meg som et sjokk nettopp nå når jeg prøvde å sove. Jeg har kun to forhold i mitt 20 år gamle liv å referere til, så jeg beklager om dette føles som utlevering. Mitt første forhold var idyllisk og en mer hengiven person skal man lete lenge etter, mitt andre forhold var mer casual, der fantes ikke store ord og store følelser. Kanskje en smule bedagelig. Så for å referere til spørsmålet i "finne en middelvei", nemlig: "vil jeg bare være ulykkelig?", så vil svaret faktisk være "Ja". For mitt problem er nemlig at om det blir for intenst og for bra, så trekker jeg meg ut. Jeg er redd for at noen skal bli så glad i meg at jeg blir for bundet. Forhold er ikke noe problem for meg, så lenge jeg har i baktanken at personen jeg er med ikke egentlig ville bli for knust om jeg skulle trekke meg ut av det, eller motsatt, at jeg ikke skulle bli for såret om den andre personen skulle "dumpe" meg. Det høres sært ut, selv når jeg skriver dette, men jeg tror faktisk det er sant. Jeg vil helst plasere meg i et sikkert sted, hvor jeg slipper å føle for sterkt, bare akkurat sterkt nok. I skrivende stund sitter jeg igjen med et savn etter den ærlige, fullkomne hengivenheten. Tryggheten på at ingenting er feil. Desverre løp jeg da den ble for intens. Men man lærer av sine feil. Forhåpentligvis! Nå prøver jeg å sove igjen. Måtte bare få dette ut!

En ydmyk beklagelse...

2006-07-08T04:37:00.000+02:00

Leaning against the wall...
Originally uploaded by colakork.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette eller om jeg egentlig tør å poste det i det hele tatt. Men jeg tror jeg sørger over gamle synder og det har jeg gjort så alt for mange ganger at nå tror jeg nesten det må ut med fare for å bli ydmyket, skriver jeg dette nå. Og den det gjelder vet hvem det er. Denne isfronten jeg har skapt imellom oss er noe som stadig tynger meg. Hver gang jeg leser bloggen din får jeg et smil om munnen for den nydelige personen jeg engang kjente. Så svir det litt da det slår meg at personen ikke vil ha noe som helst med meg å gjøre. Sikkert samme følelse som du fikk da jeg ikke svarte på telefonene da du ringte og gjorde ufattelig masse barnslige andre ting. Ofte skammer jeg meg som en hund på alle de umenneskelige måtene jeg ydmyket deg på. Jeg tror ikke engang jeg var klar over hvor dypt jeg ydmyket deg heller, som egentlig er det verste. Men jeg lider fortsatt av det, om det får deg til å føle deg litt bedre. Selvom jeg oppførte meg som et totalt rasshøl, så sluttet jeg _aldri_ å bry meg eller bekymre meg. Så ofte jeg var redd for at du skulle gjøre deg noe, men jeg kunne ikke komme for du hatet meg, og det forstod jeg. Det var meg derfor en trygghet at du hadde min venninne til samtale. For ingenting jeg sa kunne få deg til å tro meg, og det forstod jeg også. Med dette ber jeg ikke om at du skal glemme alt og bli bestevennen min, men kanskje om at du skal tro meg at jeg tenker på det som skjedde veldig ofte og at jeg beklager på det dypeste, og håper du i framtiden kan tilgi meg, eller i det minste om våpenhvile. Jeg så deg en gang på konsert, jeg vet ikke om du så meg, jeg var redd, så jeg gjemte meg. Jeg var redd hva som skulle skje om du så meg. Dessuten var jeg skamfull over alt som hadde skjedd som ikke hadde behøvd å skje om jeg hadde håndtert situasjonen som et normalt menneske. Uansett vil jeg at du skal vite at jeg kun minnes deg som den personen jeg kjente før det hele skjedde. Smykket jeg fikk er fortsatt noe av det kjæreste jeg eier. Jeg skriver dette i håp om at det ikke ender i full ydmykelse og at du tar det inn og tror på det. Du trenger ikke på noen måte respondere. Bare vit at du fortsatt er i mine tanker og at jeg var dum som ikke gav deg den sjansen du fortjente, for jeg fortjente den virkelig ikke. Du er unik, måtte du finne lykken i alle dine drømmer...

Ydmyk hilsen

Wait a minute mister postman!

2006-06-27T23:41:00.000+02:00

Wait a minute mister postman!
Originally uploaded by colakork.

Jeg vil ha post! Jeg vil ha brev! Jeg vil ha svar på søknadene for skole. Jeg vil planlegge. Jeg vil ha ro. Jeg vil ha action! HJELP! Jeg freaker litt her. Jeg misliker å ikke vite ting. Jeg vil inn på staffeldts! *puste inn i papirpose^*

Säng säng säng... sova sova sova!!

2006-06-18T23:18:00.000+02:00

There is still hope...
Originally uploaded by colakork.

Jeg vil ha en seng, en stoooor seng, ehm, en bred seng i hvertfall. Senga jeg sover på nå er ikke stor og ikke er den behagelig heller. Men jeg må bare forsone meg med tanken at jeg ikke får meg stor seng, for det får jeg aldri i verden plass til nå jeg skal flytte. Jeg har alt for mange ting også, så når jeg flytter til høsten så skal ikke halvparten tilbake igjen engang. Da skal jeg kaste all shiten jeg har :P Så mye "kjekt å ha"-ting. Men sannheten er jo som sagt at de er ikke kjekke å ha, de bare opptar plass. Og om jeg noengang skulle trenge en eller annen duppeditt, så vet jeg søren ikke hvor den er hen og rett etter jeg har kjøpt en ny en, så finner jeg den vel ironisk nok. Nei, ting er til for og kastes! 3 plastsekker med klær er allerede shippet til fretex. så nå gjenstår det å snart gå igjennom alle pappesekene som står pent og pyntelig under trappen i barndomshjemmet! :S *grøss* I'm diving in. I may never come back!

Finne middelveien...

2006-06-06T11:44:00.000+02:00

Outdoor lamp...
Originally uploaded by colakork.

Min første kjæreste fikk jeg da jeg var 17 år gammel. I ettertid var han kanskje den mest kjærlige av de jeg har hatt. Han sluttet i deltidsjobben sin for at vi skulle ha mer tid til hverandre. Han var gavmild og god og flink til å overøse meg med komplimenter. Han var høflig og svigemors drøm. Takket for maten og viste at han nøt den. Han la aldri noe bevisst press på meg og vi kranglet aldri. Det er klart at man ikke får et slikt problem i løpet av et forhold på 4 mnd, men allikevel var det ingenting å utsette på tiden vi var sammen. Min andre kjæreste var nesten rake motsettningen. Jeg husker kun en gang han komplimenterte noe ved meg, jobben kom alltid først og jeg måtte pent streve med å finne plass til meg selv i timeplanen hans. Pengene satt ikke så løst hos ham og vi kranglet mer enn Gud og værmann. Allikevel var vi sammen i ett og et halvt år. I disse dager sitter jeg igjen og lurer på om jeg faktisk ville meg selv vondt. Hvorfor ville jeg så gjerne at det dødsdømte forholdet skulle vare og hvorfor gav jeg ikke mitt første forhold en sjanse. I dag har jeg ingen følelser av anger i forhold til noen av forholdene, men allikevel undres jeg av min egen mangel på logikk. Ville jeg bare være ulykkelig?

I am not a pretty girl...

2006-05-23T16:23:00.000+02:00

Man pakker, og vasker og guuuuuud man er lei. Det er så gørr kjedelig! Men men, man blir vel ferdig etterhvert. Jeg har pakket 6 avfallssekker med klær. Jeg _ante_ ikke at jeg hadde så mange klær engang. 6 bananesker er pakket med bøker, cd'er og kjeler. Nå gjenstår resten av kjøkkentingene og badet, så skal man fram med støvsugeren og salmiakkflaska og muligens litt ovnsrens. I morgen er det siste dagen jeg skal vise mitt ansikt på Meny Røa, og da skal jeg gå utenfor, stoppe på trappen klokken 4 etter de siste åtte timene jobb og si "jippi" stille for meg selv! ;) Så blir det sommerferie en måned for meg også!! :D Så er det kundebehandler for tele2 i et par måneder, så er jeg rik i ca 3 uker, og så er det fattig student-tilværelse på meg også. Jeg kan ikke hjelpe for å bekymre meg for pappa. Han har vondt i hodet, noe som i seg selv ikke er noe fareskudd. Men når pappa som har hatt vondt i hodet mer enn gjennomsnittspersonen sier at det ikke er vanlig vondt i hodet, eller midgrene, da blinker varsellampa. Pappa har aldri vært typen som klager unødvendig eller lider av hypokondri. Han har fått tatt en CT, så jeg håper legen kommer med noe svar så jeg slipper å tenke på alle ting det kan være! Men lillemor er bekymret for farsgubben, det er hun. Det har hun alltid vært.

Sleepless....

2006-05-21T22:40:00.000+02:00

Sleepless....
Originally uploaded by colakork.

Det er rart hvordan kroppen plutselig får en reaksjon når man plutselig er alene uten kjæreste etter å ha hatt det i 2 år. Alt hva man savner og reagerer sterkere på uten å ha "noen" for første gang på lenge. Den tomme plassen ved siden av en i senga. Den personen som man alltid ser fram i mot å treffe! Savnet av nærhet og den klisjeaktige jenta som sipper av å se romantiske filmer og familier som blir gjenforent eller får nye, store hus! Drømmen om barn og hus med hvitt gjerde har enda ikke kommet. Min biologiske klokke står fortsatt stille og godt er det. :) Men dette behovet om nærhet slipper meg ikke lett. Skulle ønske jeg var en klemme-person så jeg fikk det dekket på det viset, men heldigvis har jeg noen klemme-venner som kan gi meg litt påfyll i blant. Jeg har alltid sett for meg at jeg er en ganske følelsesdistansert person, men har funnet ut det siste året at jeg er overfølsom når det gjelder alt. Problemet er at jeg er ganske lukket i det offentlige, men på privaten foregår det mye inni meg. Så dette var et følelsesutløp deluxe. Nå blir det dirty dancing 2 og druer. Ååå, det er så synd på meg :P

2006-04-20T23:18:00.000+02:00

Da jeg var liten lekte jeg postkontor...

I kveld fikk jeg en mail av mamma med et bilde av en lapp jeg skrev til mamma den gang jeg lekte postkontor som liten. Hadde et sånt postkontor-spill, som jeg pleide å bruke mye av tiden min på.

For de som ikke forstår hva det står, så står det:

Til Grethe (mamma)
Fra - Lilepøs (meg) og Linn
Loppa (katten vår) - Espem (espen/pappa)
Hengeøre (bamsen min)
Fra Pøstkotore (fra postkontoret)

hahha... jeg lo så jeg grina når jeg leste det. Det utgjør jo ingen mening, og jeg husker absolutt ikke at jeg hadde skrevet det. Håper jeg var veldig liten, for den rettskrivinga var helt grusom :P

2006-04-16T15:32:00.000+02:00

Nye sko og påskeegg fra mamma! God påske! :D

2006-04-13T02:19:00.000+02:00

Og jeg som trodde jeg var ond! Akk, den gang ei!

You Are 20% Evil

You are good. So good, that you make evil people squirm.
Just remember, you may need to turn to the dark side to get what you want!

How Evil Are You?

2006-04-05T13:48:00.000+02:00

Ja, så var man i halden igjen. I går var åpningen av Bom Kræsj Bang-festivalen i Halden, hvilket betyr at jeg og Felicia måtte glede Halden-by med vårt fortryllende nærvær. Egentlig var vi begge ganske så skrapa for penger og ikke det at det var særlig mange kjente igjen i denne lille byen ved svenskegrensa. Utover kvelden/natten begynte vi så smått å se litt kjente ansikter. Endte opp med å gå med marcus og fredrik fra vgs. Vi var selvfølgelig på runden i halden og endte opp på reis før vi bestemte oss for at det var nok byrangling. Møtte selvfølgelig også en god del gamle lærere. Og med dette innebar selvfølgelig invitasjon til nachspeil hos arne (satslære/piano/samspill lærer) sammen med gamle dramalærere, musikklærere og musikere. Men akkurat denne gangen lot vi invitasjonen passere. ;)

MEN i dag har jeg sett på converse sko på nettet og jeg vil ha nye sko nåååå! Jeg vil enten,
ha disse:
eller disse:
eller disse:

Hvilken synes dere?

2006-03-26T15:59:00.000+02:00

Snøglede...

Gutt 1: ja, vi har konkurranse! Den som kommer fortest, rettest, lengst ned bakken får mest poeng. Man får titusen poeng for å komme lengst ned bakken, stopper man så får man minus poeng,så får man 20 000 poeng for å komme ned på under 10 sekunder!

Gutt nummer to kjører ned bakken.

Gutt 1: Dritbra!! Du kom jo dritlangt ned bakken, på under 10sekunder. Så da fikk du 37 000 poeng.

Gutt 2: YESS!! nå er det din tur! Du klarer aldri å slå meg.

Gutt 1: Men jeg er jo mye "tungere" enn deg, så jeg kommer ned kjappere!

Ja, de koser seg de små michelin-mennene på lekeplassen nedenfor terassen min, men selv skulle jeg ønske vinterlekene var over for i år! :)

2006-03-24T00:18:00.000+01:00

I don't want to get too close
I don't want to get too close
You see this isn't where my head is
If you knew me
I'm not like this
But I just found someone special
And that's really something special
If you knew me
Nice to meet you anyway

I don't mean to be so strange
But my life just took a change
'Cause I just found someone special
And that's really something special
If you knew me
Nice to meet you anyway

Let me tell you what you are You're amazing,
I'm attracted But I'm terribly distracted
And I'm trying to be verbal
And I'm back into this circle
Because I just found someone special
And that's really something special
If you knew me
Nice to meet you anyway!

2006-03-23T14:04:00.000+01:00

Give me strength!!

Tuesday, March 21st, 2006 at 10:15 pm

Jeg har vel vært litt overivrig i planlegginga av fritiden min denne uka og en sosial plan hver kveld denne uka. Dro rett fra jobb klokken fire og på trening. Siden jeg var litt tidlig ute til Pilates timen, tok jeg friheten av å sykle en god stund først. Det gikk glimrende, men da pilates timen begynte fant jeg ut at det er den mest slitsomme treningsformen jeg noengang har vært på. Opp og ned med bein, ut med bein, opp med armer, ned med hodet, magemuskler spent, kramper under føttene, og ikke en fullt så myk kropp. Strandet hval var det jeg var. Da jeg skulle hjem var det like før jeg sovnet på trikken og jeg var så sinnsykt sulten! Det er såvidt jeg orker å skrive dette innlegget. Lurer på om jeg bare skal legge meg snart. hehe… skikkelig døsig. Men fikk vel ganske nytte av treningen da Selvom jeg var en elefant blant svaner!

2006-03-20T22:29:00.000+01:00

Ekstra hjertebank...

Det er en spesiell person jeg får ekstra hjertebank rundt. I dag holdt jeg ham i hånden i blinde, mens han geleidet meg rundt i rommet. Det var skummelt og spennende. Det var godt å holde i noens hånd, selvom det bare var en lek.

2006-03-19T12:27:00.000+01:00

Glad i hjertet sitt

Sunday, March 19th, 2006 at 1:14 pm

Solen og varmen har endelig tenkt å titte fram og jeg nyter hvert sekund på min fantastiske veranda. Har ikke vært så glad i hjertet mitt på lenge. På tide å finne fram vårvesten? Nå skal strikketøyet og godbøkene fram og jeg kapitulerer til verandaen for resten av godværet! Ha en nydelig søndag alle sammen!!

2006-03-19T12:26:00.000+01:00

Forøvrig

Sunday, March 19th, 2006 at 1:20 pm

Jeg har forøvrig brukt ordet sliten 14 ganger i løpet av vinteren og bare 2 ganger på vår/sommeren. Ja, jeg har litt vinterdepresjoner!!

2006-03-18T21:03:00.000+01:00

Sliten? Jeg? Hvahh?

"Å Meyer, gi meg et kyss
Gi meg en ny vår
Det koker i undergrunnen
Me danser hardt som en dampveivalser
Me blåser ut gjennom sprinklene i kummelokk
Me slår deg ut når me syns at du har fått nok
Å Meyer, gi meg et kyss
Gi meg en ny vår."

"Denne går ut til dei som falt i krigen
Eg begynner å bli sliten.
Det er klart at det tar på
å få beskjed om at krigen er over
men krigen er ikkje over
De kommer når me sover
Den har knapt nok begynt sjølv om gjerdet
er så tynt"

2006-03-18T20:41:00.000+01:00

Ord jeg ikke sa før, som jeg sier nå. Del 1:

1. Syv isteden for sju
2. Hyllen istedenfor hylla
3. Ynnskyld istedenfor unnskyld evt. sorry
4. Hva istedenfor hæ

Jeg slår om så fort jeg kommer ut på lageret da, vel og merke. Èn kommer ikke langt med østfold dialekt her i riksmålstrøket på vestkanten!

*sukk*

2006-03-17T20:37:00.000+01:00

Oppgitt over meg selv!

Saturday, March 18th, 2006 at 2:02 am

I går var jeg på rotrening med en kollega og det var skikkelig deilig å få en ordentlig treningsøkt igjen, selvom det var ekstra slitsomt siden jeg er forkjøla, da jeg kom hjem var jeg sliten, men i god form. Gikk og la meg i tolv tida og våkna med intense smerter i armene. Det føltes som de skulle sprenge. Det minte ikke om stølhet i det hele tatt, men mer som blodforgifting. Som om blodet ikke fikk strømme fritt. Klokken var fire på natten og jeg satt på sengen og gråt fordi det var så vondt! Jeg bestemte meg for å dusje, og at kanskje det hjalp sånn at musklene ble varme og smerten gikk litt bort. Kunne ikke ta smertestillende, fordi jeg hadde ingen hjemme. I femtiden gikk det såpass bort at jeg fikk sovnet igjen.

Dagens moral: "Tøy ut ordentlig om du har tenkt å sove på natten!!"

2006-02-24T12:00:00.000+01:00

Loneliness…
Friday, February 24th, 2006 at 3:00 am

“Your dark eyes return for a space from her who is with you,

They shine into mine with a sunlit desire,
They say an ‘I love you, what star do you live on?’
They smile and then darken,

And silent, I answer ‘You too–I have known you,–I love you!–’
And the shadows of tree-trunks and shadows of leaves
Interlace with low voices and footsteps and sunlight
To divide us forever.”

2006-02-05T01:43:00.000+01:00

Tankemylder…

Saturday, February 4th, 2006

Å være et par består mesteparten å være sammen om det hverdagslige. At man har tid med hverandre, tid med venner, tid med familie og tid med seg selv. En er nødt til å være likeverdige. Dette betyr ikke å være likegyldige. Jeg husker du konstant rettet på meg, sa hva jeg gjorde feil og hvorfor det var feil. Metodene mine fungerte fint helt til du kom å sa de var feil. Jeg er sånn og har alltid vært sånn.

Hvorfor sa du ikke at du elsket meg hvis du elsket meg. Hvorfor måtte jeg vente i ett år før du sa det i natten? Tok det så lang tid å lære å elske meg? Dette er ingen prolog om hvor dårlig du behandlet meg. For det gjorde du ikke. Tvert i mot! Du var alltid god og snill mot meg. Dette er snarer et tankemylder om hva jeg har lært.

Jeg har lært at når de store ordene kommer etter et ett år langt forhold, så er det nesten bare som en følelse av at dette var forventet av deg. Etter et år følte jeg meg mer som en tilfeldig eiendom til bruk når sjelen trengte litt ømhet og nærhet. Men jeg er og var ingen intelligent dukke. Jeg ville bare se det som ikke trengte å sies i dine handlinger. Bli holdt når ting ikke gikk så bra. At du skulle forstå når ting opptok hele mitt følelsesliv. Jeg husker du sa du forstod at jeg følte at jeg elsket deg mer enn du elsket meg. Det gjorde vondt, skikkelig vondt. Jeg ville ha den kjærligheten hvor jeg slapp sitte i usikkerhet og spørre de spørsmålene jeg egentlig ikke turte høre svaret på.

Jeg ble lei av å mase, jeg ble lei av å hinte. Er det egentlig så vanskelig å si at du gleder deg til å se meg igjen eller at du ønsker jeg var der? Ikke si du hadde mye å gjøre eller at tankene dine var på noe annet. Hadde du elsket meg, så hadde savnet etter å se meg gjennomboret alle dine andre tanker. Det er greit nå. Jeg er ikke bitter. På ingen måte. Hver dag du ikke tok initiativ til å se meg forsvant bit etter bit av kjærlighet til deg. Selvfølgelig er jeg glad i deg! Ikke tro noe annet. Bare ikke på den måten. På den måten som gjennomboret meg, som spiste meg levende når du var borte. Jeg ville bare du skulle elske meg på den måten som jeg elsket deg. Du sa det etter ett år; at du elsket meg. Jeg ville tro deg, SOM jeg ville tro deg. Men det du så sjelden gjorde, motbeviste meg. Jeg innbilte meg en periode at det var sant, men jeg gikk alltid med denne usikkerheten over ditt følelsesliv. Det var som du alltid skjulte noe annet i ditt hjerte. Noe du aldri kom over.

Ja, jeg tror du var glad i meg. Visst var du det. Likevel; den dagen jeg endte vårt forhold og du brast. Så følte jeg det var noe annet som brast enn ditt hjerte. Du sa du hadde kjent det på kroppen. Du var forberedt. Men noe brast og jeg tror det var en liten del av ditt hjerte, litt av selvtilliten og litt det ankeret i livet ditt, som jeg var. Jeg er forevig takknemmelig for din kjærlighet og hva du lærte meg på veien. Jeg ønsker deg all glede og kjærlighet i framtiden. Fortell meg når du finner den jenta som du kan gi ditt alt til! Du kan alltid snakke med meg om _alt_, Vit det og ta meg på mitt ord. Jeg er her, på den rette måten. Din venn

2005-12-29T16:27:00.000+01:00

…Det er en mann med godt humør!

Thursday, December 29th, 2005 at 7:27 pm

Emma venter utålmodig på bussen. Den røde bussen får grønt lys å svinger inn ved busslommen. Det er kaldt og Emma har pakket seg inn i varm jakke, lue og skjerf, men glemte å uheldigvis vottene hjemme. Emma tusler hutrende inn på bussen og viser månedskortet med sine blå-aktige hender.

Bussjåføren: “har du ikke på deg votter?!? “:-O
Emma: “Ehm, nei… jeg, ehm, glemte dem i forbifarta i dag!”
Bussjåføren: “Du må jo ha på deg votter, vettu!”
Emma: “Eh, ja, jeg skal huske dem i morgen!”

Det finnes alt for få, så omtenksomme bussjåfører!

2005-06-13T19:29:00.000+02:00

Nyttårsaften 1991

Monday, June 13th, 2005 at 10:29 pm

Jeg var 6 år gammel og familien min skulle til tante Åse, onkel Tom og hans eldste sønn. Kvelden begynte harmonisk med kalkun og fine klær. Klokken nærmet seg tolv, så vi gikk ut på lekeplassen for å skyte opp raketter. Søsteren min, Tommy og jeg gikk til en sånn karusell-leke, mens vi ventet på at foreldrene gjorde ting klart. Da jeg gikk av husken var jeg svimmel og det var mørkt. Linn og Tommy hadde løpt allerede. De ropte på meg, det var ekko, fyverkeriet bråkte, jeg gikk feil retning. Mot byen, jeg gikk langt, det var kaldt, jeg var skremt, det bråkte, jeg skvatt, ropte på mamma, men hun var borte. To fylliker stoppet meg ved bussholdeplassen. Spurte hvor mammaen min var. Jeg visste ikke, svarte jeg. De lurte på om de skulle ringe purken. Jeg var redd. Jeg løp. Jeg endte i en mørk bakgate, satt meg under en gatelykt og gråt. Plutselig kom det en mann ut for å hente avisen. Klokken var 03.00. Han lurte på hva jeg het, og hvor foreldrene mine var. Jeg fortalte navnet mitt. Han smilte. Sa han kjente pappaen min. Han gikk inn for å ringe. Jeg satt inne og ventet. Etter 20 minutter kom mamma og tante åse. Vi dro hjem. Jeg sov inntil mamma den natten. Det tok et halvt år før jeg klarte gå noe sted uten å holde mamma i hånden. Jeg har aldri vært så redd. Alene i verden. Godt at alt gikk bra fordet.